Mer saltvann og M/S Ingøy

Det blir lite haging på meg, men desto mer saltvann virker det som. Og siden vi allerede er i hurtigrutemodus er det vel bare å kjøre på.

Nå er jeg beordra til å mønstre på M/S Ingøy som befinner seg i Finnmark og siden dette skipet er ukjent for meg må man google. Da kom det første bildet opp.

Jeg velger å tro at det var en liten feil og satser på bilde to. I tillegg ser sjøen mer tillitvekkende ut. Ikke uvesentlig.

Her skal jeg hospitere i nesten en uke og bo sammen med de uniformerte. Det kan bli interessant for noen og hver. Forberedelser er i full gang, innkjøp av Postafen vurderes og myggmiddelet Rita og jeg testa så vitenskapelig skal med. I mengder. For trengende kan jeg opplyse om at det var lavendellotion og er sterkt anbefalt av Tromsø Jeger & Fiskeforening. De hamstrer stadig hele lageret.

Uniformen min blir en utfordring, spesielt siden HM Dronningen befinner seg i samme trakter og tydeligvis driver og dukker uanmeldt opp i ymse avkroker. Man bør vel moderere seg og ikke sette henne i skyggen. Penere på håret er hun uansett, det skal hun ha.





Hurtigruta - the true story

Dette har altså jeg glodd på de siste dagene når ikke jobben har ruinert litt av moroa. I og for seg helt ubegripelig med min personlige hurtigruteerfaring i bunn.

Dette var mer greia. Storm i tre samfulle døgn over Barentshavet uten ethvert tilløp til komfort og med elendig mat som magen uansett ikke hadde planer om å holde på. Synet av en pakke Postafen sjøsyketabletter gjør meg fremdeles dårlig.
En klar erindring er de firkantede aluminiumsfolieforede spykoppene hvor man kunne beundre sitt grønne fjes og opphovnede drøvel titt og ofte.
Samtidig som man betjente disse måtte man spenne seg fast mellom veggen og køyekanten for ikke å bli slengt ut.
Bagasjen hadde ikke samme mulighet og kunne utgjøre en større risikofaktor for stakkaren i underkøya.

Toilettbesøk ble utsatt i det lengste og når man ikke lengre hadde noe valg risikerte man opplevelser barn burde vært forskånet for. Synet av voksne menn med noe mangelfull bekledning, vaklende i labyrinten av trange korridorer, på desperat jakt etter toilettet man forlengst hadde glemt hvor befant seg var ikke vakkert. Ikke for at man brydde seg nevneverdig på det stadiet.
Midt oppi elendigheten kom det selvfølgelig sprettende en eller annen sjøsterk tulling som hadde vært og spist middag! Og som stakk innom den mildt sagt illeluktende lugaren din for å hilse på....

Den kjære kapteinen kunne også finne på å avholde redningsøvelse med låring av livbåter og hele pakka. Kom ikke på tale med deltakelse i noen form. Skulle de hatt meg ut av køya hadde det vært på båre. Innimellom var det så jæ.....at vi måtte ligge i le bak Bjørnøya og vente av det verste.

Ingen og ingenting i denne verden får meg noensinne til å krysse Barentshavet pr. båt av noe slag igjen.

Alt dette hadde jeg egentlig fortrengt helt til vi hadde en liten jobbutflukt til Svolvær for noen år siden. Med Trollfjord. Alle fasiliteter og strålende vær.
Men - pga. skipsmangel den sesongen hadde de satt inn gamle Nordstjernen (bildet) som vi fikk på retur. Say no more. En tur under dekk og jeg var rett tilbake i syttitallets korridorlabyrinter med værmeldinger som aldri inneholdt noe under styrke 20.
Nå skal det i rettferdighetens navn sies at den turen gikk utmerket, men jeg er igrunnen ikke spesielt plaget med hurtigrutenostalgi når det kommer til de "gode gamle".
Spykoppene kan de få ha i fred for min del.

Litt framgang

 Det blomstrer da litt hos meg også, men man bør stort sett ikke spørre om navn.
Lapper passerer raskt revy.
Her har vi iallefall en aurikkel fra Berit, tror jeg.
Støvete lilla og svært søt.

 Little Plum har akkurat startet showet, alle 300...

 Akeleiene er trofaste slitere.

 Lewisia nevadensis har også fått spredningsanfall. Riktignok ikke så vill som Litttle Plum. Pussig nok er det de som står mest utsatt til som sprer seg mest.

Filipendula camschatica som ikke vil bli høy nok. Den har fått sjefsplass, hadde privat leskjerm (som blåste bort) og er utsatt for både bønner og trusler. Måtte ta en bit og donere som bestikkelse til den utsendte botanisk hage shoppersken. Det var selvfølgelig bare den hun ville ha... Resultatet av shoppingen var noe skuffende, var ikke mye spennende, men jeg fikk iallefall blå primula i ymse varianter og noen geranium.

Hun klarte imidlertid å hale iland en invitasjon fra en av selgerene som hadde ymse godbiter i hjemmehagen. Det hadde vært verd turen og neste gang skal undertegnede være med. Så det så!

Styrke 20

Sitter hjemme litt nervøs for tilstanden i fjorden. Værmelding og jobben satte en stopper for fjordhelg. Styrke 20 og da bekymrer man seg for teltdrivhuset og de nyplantede. Måtte få naboen til å sjekke og det så bra ut. Sa han....

Teltdrivhuset hadde revna i plasten da jeg kom utover på onsdag og ble tapet etter alle kunstens regler. Gikk til innkjøp av en rull armert plast som jeg på et eller anna vis skal skifte ut drittplasten med. En eller annen gang.

Skjønner ikke at jeg aldri lærer at dette er for tidlig å plante ut. Samme visa hvert år.

Heldigvis har jeg ikke planta så mye.

Prosjektet nå blir å få hakket hull til Draglandlebuskene. Alaskapil. Trodde jeg hadde bestilt tre, men det var fem. Blir litt steinbryting av det. De jeg har planta tidligere var blitt noe strantne og måtte klippes ned. Ikke mye le å spore. Avklippet ble stappa i jord og satte røtter i løpet av en uke. Ivrige de der.

Nesten like ivrige som lewisiaåkeren på bildet. Det er Little Plum som frøsår seg så grassat, men fant endel andre frøplanter også. Krysser fingre for at tweedyi har sådd seg. To av tre sværinger døde under krisevinteren ifjor. Kanskje den siste ble ensom....