Jeg fortsetter å gjøre ting jeg ikke kan og idag sto optikerbesøk for tur. For første gang i mitt liv.
Mitt (i enkelte kretser) beryktede røntgensyn har på en måte begynt å, hva skal vi si....forandre seg. Til min store fortvilelse.
Optikeren prøvde etter beste evne å trøste, men jeg føler meg som i en Seinfeldepisode. Plutselig er jeg blant de andre, de med briller, de som plages med alskens brillepussing, dugg og gud vet hva annet jeg har i vente.
Lesebriller, sa optikeren, vi snakker ikke om hvit stokk. Det føles som hvit stokk.
Etter å ha gått gjennom hele apparaturparken var det videre til innfatningsavdelingen. Og nei - jeg skulle absolutt ikke ha de limegrønne med glitresteiner og Guccilogo. Damen mente de var perfekte til å svosje med. Hun demonstrerte meget overbevisende hvordan man svosjer fram disse meget iøynefallende (for de som er istand til å se dem..) briller, titter gjennom, og så svosjer dem tilbake til hvor man nå enn oppbevarer slike hjelpemidler. Sikkert på samme plass som man oppbevarer rullatoren, nitroglyserinen og Tenalady.
På toppen av det hele ble det så dyrt at trøsteshopping overhodet ikke kommer på tale.
En liten joggetur med en bebrillet venninne (som ikke klarte å skjule fnisingen over min ulykke) hjalp litt.
Veivisingen kunne hun spart seg.
Nå er det bysselalle, jobb i morgen og så ut til fjorden og fjæreflyttingsprosjektet. Det er jo en viss mulighet for at jeg, i min svaksynte tilstand, har flytta fjæra til feil plass.
Det vil vise seg i neste uke når colabunnene materialiserer seg. Skulle det være noen skrivefeil vet man nå hva det skyldes.
