Flere saltrelaterte objekt.

Nå ble det i overkant mye blomster her så da sper vi ut med litt saltvann. Øverst kan man nyte en av mine diller - gamle kaiplanker. Svært fine og lokalbefolkninga lurte nok på min mentale helse.

En nordlandsbåt er alltid fotogen og viktigheten av en perfekt kjølvannsstripe har jeg fått opptil flere utvidede foredrag om.

Blomstrende del 2

Og her var resten av de blomstrende. Lewisiaplenen vil stadig ta over hele bedet. Geranium Philippe Vapelle har pynta seg med røde blader. Akeleiene tårner over flatblåste stakkarer og bryr seg fint lite om vinden.
Den kinesiske forglemmeieien (for et ord) har merkelig nok overlevd . Og det samme gjelder Felicia rosulata. Den viser i tillegg spredningstendenser, hyggelig det.

Fant noe som blomstra...

Her går det unna i svingene og gårsdagen ble brukt til panikkplanting av stakkarer som har stått altfor lenge i plasthuset. En salig miks av planter, samtlige uidentifisert.
Plantet er de åkkesom.
Øverste bildet er Armeria maritima "Vesuvius" som overlevde en halvmeter tang. Der skulle strandkålen ha vært, men det ville den ikke. Vesuviusen har jeg skrekkelige mengder av siden Dragland sendte den halvdaue morplanten. Men det gjør jo ingenting.
Lewisiaene fortsetter spredningen og det gjør heller ingenting.

Akeleie "Green apples" er staselig og holder seg oppreist.

Nå vil ikke maskinen laste opp flere bilder og det er sikkert like greit....

Vegetasjon i Tana

Jeg gikk en tur på fjellet for å få saltvannet ut av nesa og der blomstret det så vakkert. I utrolige mengder. Den siste var dessverre avblomstret og må vel være en sildre. Reinrose (?) øverst var det tepper av. Helt nydelig.
Så i stedet for en skikkelig turmarsj ble jeg liggende med den saltfylte snuten i steinurene.
De lokale hagene var fylt opp av hvite dupper og atter hvite dupper og selv om vi liker dem har vi sett dem før.

Transportmidler i Finnmark

Hit skulle altså jeg, til Skjånes i Tana. Etter mye masing fra kapteinen nyttet det ikke lengre å skylde på hagerelatert virksomhet og det var bare å slenge seg med Widerøe. En opplevelse i seg selv. Avgangshallen til disse flyene befinner seg i underetasjen på Langnes (nytt for meg) og kan best beskrives som en korridor.
Man finner ikke fram sånn helt uten Widerøe som det het i reklamen. Flybytte må påregnes på ethvert mulig sted og man kan bare håpe på å lande innenfor fylkesgrensene.
Uansett - etterhvert befant jeg meg i Mehamn og der var det relativt kjølig. Ifølge oppdragsgiver skulle det være en buss tilstede. Det var det ikke. Ingen kunne opplyse om denne bussen og den oppslåtte ruteplan var fra 2009.
Etterhvert kommer bussen, en voldsom gul sak med en speidende sjåfør. Han hadde fått to (!) oppringninger fra båten og hadde bare med å gasse på så jeg rakk avgangen.
Ombord i denne farkosten var Anny (nytt bekjentskap) og jeg. Sjåføren tok oppdraget særdeles alvorlig og i en buss av det høye slaget uten støtdempere ble dette en opplevelse jeg ikke kommer til å savne med det første.
Smale, svingete veier fulle av sauer og tyske bobiler. Sjåføren guidet uavbrutt og jeg lukket øynene i ren skrekk fire ganger.
Høydepunktet kom da han pekte på et hus i fjæra og utbrøt: Se der, se på det. De har hage..Hva?? Sa jeg.
Begynte å lure på hva han hadde fått opplyst om passasjeren, men når sant skal sies var det ikke mange hager å se på veien. En, faktisk.Den så jeg.
Vi rakk båten med ett minutts margin og han var særdeles fornøyd. Anny hadde ikke sagt ett ord. Hun sa ikke noe da hun vakla ut av bussen heller.

Legg til bildetekst