Hurtigruta - the true story

Dette har altså jeg glodd på de siste dagene når ikke jobben har ruinert litt av moroa. I og for seg helt ubegripelig med min personlige hurtigruteerfaring i bunn.

Dette var mer greia. Storm i tre samfulle døgn over Barentshavet uten ethvert tilløp til komfort og med elendig mat som magen uansett ikke hadde planer om å holde på. Synet av en pakke Postafen sjøsyketabletter gjør meg fremdeles dårlig.
En klar erindring er de firkantede aluminiumsfolieforede spykoppene hvor man kunne beundre sitt grønne fjes og opphovnede drøvel titt og ofte.
Samtidig som man betjente disse måtte man spenne seg fast mellom veggen og køyekanten for ikke å bli slengt ut.
Bagasjen hadde ikke samme mulighet og kunne utgjøre en større risikofaktor for stakkaren i underkøya.

Toilettbesøk ble utsatt i det lengste og når man ikke lengre hadde noe valg risikerte man opplevelser barn burde vært forskånet for. Synet av voksne menn med noe mangelfull bekledning, vaklende i labyrinten av trange korridorer, på desperat jakt etter toilettet man forlengst hadde glemt hvor befant seg var ikke vakkert. Ikke for at man brydde seg nevneverdig på det stadiet.
Midt oppi elendigheten kom det selvfølgelig sprettende en eller annen sjøsterk tulling som hadde vært og spist middag! Og som stakk innom den mildt sagt illeluktende lugaren din for å hilse på....

Den kjære kapteinen kunne også finne på å avholde redningsøvelse med låring av livbåter og hele pakka. Kom ikke på tale med deltakelse i noen form. Skulle de hatt meg ut av køya hadde det vært på båre. Innimellom var det så jæ.....at vi måtte ligge i le bak Bjørnøya og vente av det verste.

Ingen og ingenting i denne verden får meg noensinne til å krysse Barentshavet pr. båt av noe slag igjen.

Alt dette hadde jeg egentlig fortrengt helt til vi hadde en liten jobbutflukt til Svolvær for noen år siden. Med Trollfjord. Alle fasiliteter og strålende vær.
Men - pga. skipsmangel den sesongen hadde de satt inn gamle Nordstjernen (bildet) som vi fikk på retur. Say no more. En tur under dekk og jeg var rett tilbake i syttitallets korridorlabyrinter med værmeldinger som aldri inneholdt noe under styrke 20.
Nå skal det i rettferdighetens navn sies at den turen gikk utmerket, men jeg er igrunnen ikke spesielt plaget med hurtigrutenostalgi når det kommer til de "gode gamle".
Spykoppene kan de få ha i fred for min del.