Flere saltrelaterte objekt.

Nå ble det i overkant mye blomster her så da sper vi ut med litt saltvann. Øverst kan man nyte en av mine diller - gamle kaiplanker. Svært fine og lokalbefolkninga lurte nok på min mentale helse.

En nordlandsbåt er alltid fotogen og viktigheten av en perfekt kjølvannsstripe har jeg fått opptil flere utvidede foredrag om.

Blomstrende del 2

Og her var resten av de blomstrende. Lewisiaplenen vil stadig ta over hele bedet. Geranium Philippe Vapelle har pynta seg med røde blader. Akeleiene tårner over flatblåste stakkarer og bryr seg fint lite om vinden.
Den kinesiske forglemmeieien (for et ord) har merkelig nok overlevd . Og det samme gjelder Felicia rosulata. Den viser i tillegg spredningstendenser, hyggelig det.

Fant noe som blomstra...

Her går det unna i svingene og gårsdagen ble brukt til panikkplanting av stakkarer som har stått altfor lenge i plasthuset. En salig miks av planter, samtlige uidentifisert.
Plantet er de åkkesom.
Øverste bildet er Armeria maritima "Vesuvius" som overlevde en halvmeter tang. Der skulle strandkålen ha vært, men det ville den ikke. Vesuviusen har jeg skrekkelige mengder av siden Dragland sendte den halvdaue morplanten. Men det gjør jo ingenting.
Lewisiaene fortsetter spredningen og det gjør heller ingenting.

Akeleie "Green apples" er staselig og holder seg oppreist.

Nå vil ikke maskinen laste opp flere bilder og det er sikkert like greit....

Vegetasjon i Tana

Jeg gikk en tur på fjellet for å få saltvannet ut av nesa og der blomstret det så vakkert. I utrolige mengder. Den siste var dessverre avblomstret og må vel være en sildre. Reinrose (?) øverst var det tepper av. Helt nydelig.
Så i stedet for en skikkelig turmarsj ble jeg liggende med den saltfylte snuten i steinurene.
De lokale hagene var fylt opp av hvite dupper og atter hvite dupper og selv om vi liker dem har vi sett dem før.

Transportmidler i Finnmark

Hit skulle altså jeg, til Skjånes i Tana. Etter mye masing fra kapteinen nyttet det ikke lengre å skylde på hagerelatert virksomhet og det var bare å slenge seg med Widerøe. En opplevelse i seg selv. Avgangshallen til disse flyene befinner seg i underetasjen på Langnes (nytt for meg) og kan best beskrives som en korridor.
Man finner ikke fram sånn helt uten Widerøe som det het i reklamen. Flybytte må påregnes på ethvert mulig sted og man kan bare håpe på å lande innenfor fylkesgrensene.
Uansett - etterhvert befant jeg meg i Mehamn og der var det relativt kjølig. Ifølge oppdragsgiver skulle det være en buss tilstede. Det var det ikke. Ingen kunne opplyse om denne bussen og den oppslåtte ruteplan var fra 2009.
Etterhvert kommer bussen, en voldsom gul sak med en speidende sjåfør. Han hadde fått to (!) oppringninger fra båten og hadde bare med å gasse på så jeg rakk avgangen.
Ombord i denne farkosten var Anny (nytt bekjentskap) og jeg. Sjåføren tok oppdraget særdeles alvorlig og i en buss av det høye slaget uten støtdempere ble dette en opplevelse jeg ikke kommer til å savne med det første.
Smale, svingete veier fulle av sauer og tyske bobiler. Sjåføren guidet uavbrutt og jeg lukket øynene i ren skrekk fire ganger.
Høydepunktet kom da han pekte på et hus i fjæra og utbrøt: Se der, se på det. De har hage..Hva?? Sa jeg.
Begynte å lure på hva han hadde fått opplyst om passasjeren, men når sant skal sies var det ikke mange hager å se på veien. En, faktisk.Den så jeg.
Vi rakk båten med ett minutts margin og han var særdeles fornøyd. Anny hadde ikke sagt ett ord. Hun sa ikke noe da hun vakla ut av bussen heller.

Legg til bildetekst

Mer saltvann og M/S Ingøy

Det blir lite haging på meg, men desto mer saltvann virker det som. Og siden vi allerede er i hurtigrutemodus er det vel bare å kjøre på.

Nå er jeg beordra til å mønstre på M/S Ingøy som befinner seg i Finnmark og siden dette skipet er ukjent for meg må man google. Da kom det første bildet opp.

Jeg velger å tro at det var en liten feil og satser på bilde to. I tillegg ser sjøen mer tillitvekkende ut. Ikke uvesentlig.

Her skal jeg hospitere i nesten en uke og bo sammen med de uniformerte. Det kan bli interessant for noen og hver. Forberedelser er i full gang, innkjøp av Postafen vurderes og myggmiddelet Rita og jeg testa så vitenskapelig skal med. I mengder. For trengende kan jeg opplyse om at det var lavendellotion og er sterkt anbefalt av Tromsø Jeger & Fiskeforening. De hamstrer stadig hele lageret.

Uniformen min blir en utfordring, spesielt siden HM Dronningen befinner seg i samme trakter og tydeligvis driver og dukker uanmeldt opp i ymse avkroker. Man bør vel moderere seg og ikke sette henne i skyggen. Penere på håret er hun uansett, det skal hun ha.





Hurtigruta - the true story

Dette har altså jeg glodd på de siste dagene når ikke jobben har ruinert litt av moroa. I og for seg helt ubegripelig med min personlige hurtigruteerfaring i bunn.

Dette var mer greia. Storm i tre samfulle døgn over Barentshavet uten ethvert tilløp til komfort og med elendig mat som magen uansett ikke hadde planer om å holde på. Synet av en pakke Postafen sjøsyketabletter gjør meg fremdeles dårlig.
En klar erindring er de firkantede aluminiumsfolieforede spykoppene hvor man kunne beundre sitt grønne fjes og opphovnede drøvel titt og ofte.
Samtidig som man betjente disse måtte man spenne seg fast mellom veggen og køyekanten for ikke å bli slengt ut.
Bagasjen hadde ikke samme mulighet og kunne utgjøre en større risikofaktor for stakkaren i underkøya.

Toilettbesøk ble utsatt i det lengste og når man ikke lengre hadde noe valg risikerte man opplevelser barn burde vært forskånet for. Synet av voksne menn med noe mangelfull bekledning, vaklende i labyrinten av trange korridorer, på desperat jakt etter toilettet man forlengst hadde glemt hvor befant seg var ikke vakkert. Ikke for at man brydde seg nevneverdig på det stadiet.
Midt oppi elendigheten kom det selvfølgelig sprettende en eller annen sjøsterk tulling som hadde vært og spist middag! Og som stakk innom den mildt sagt illeluktende lugaren din for å hilse på....

Den kjære kapteinen kunne også finne på å avholde redningsøvelse med låring av livbåter og hele pakka. Kom ikke på tale med deltakelse i noen form. Skulle de hatt meg ut av køya hadde det vært på båre. Innimellom var det så jæ.....at vi måtte ligge i le bak Bjørnøya og vente av det verste.

Ingen og ingenting i denne verden får meg noensinne til å krysse Barentshavet pr. båt av noe slag igjen.

Alt dette hadde jeg egentlig fortrengt helt til vi hadde en liten jobbutflukt til Svolvær for noen år siden. Med Trollfjord. Alle fasiliteter og strålende vær.
Men - pga. skipsmangel den sesongen hadde de satt inn gamle Nordstjernen (bildet) som vi fikk på retur. Say no more. En tur under dekk og jeg var rett tilbake i syttitallets korridorlabyrinter med værmeldinger som aldri inneholdt noe under styrke 20.
Nå skal det i rettferdighetens navn sies at den turen gikk utmerket, men jeg er igrunnen ikke spesielt plaget med hurtigrutenostalgi når det kommer til de "gode gamle".
Spykoppene kan de få ha i fred for min del.

Litt framgang

 Det blomstrer da litt hos meg også, men man bør stort sett ikke spørre om navn.
Lapper passerer raskt revy.
Her har vi iallefall en aurikkel fra Berit, tror jeg.
Støvete lilla og svært søt.

 Little Plum har akkurat startet showet, alle 300...

 Akeleiene er trofaste slitere.

 Lewisia nevadensis har også fått spredningsanfall. Riktignok ikke så vill som Litttle Plum. Pussig nok er det de som står mest utsatt til som sprer seg mest.

Filipendula camschatica som ikke vil bli høy nok. Den har fått sjefsplass, hadde privat leskjerm (som blåste bort) og er utsatt for både bønner og trusler. Måtte ta en bit og donere som bestikkelse til den utsendte botanisk hage shoppersken. Det var selvfølgelig bare den hun ville ha... Resultatet av shoppingen var noe skuffende, var ikke mye spennende, men jeg fikk iallefall blå primula i ymse varianter og noen geranium.

Hun klarte imidlertid å hale iland en invitasjon fra en av selgerene som hadde ymse godbiter i hjemmehagen. Det hadde vært verd turen og neste gang skal undertegnede være med. Så det så!

Styrke 20

Sitter hjemme litt nervøs for tilstanden i fjorden. Værmelding og jobben satte en stopper for fjordhelg. Styrke 20 og da bekymrer man seg for teltdrivhuset og de nyplantede. Måtte få naboen til å sjekke og det så bra ut. Sa han....

Teltdrivhuset hadde revna i plasten da jeg kom utover på onsdag og ble tapet etter alle kunstens regler. Gikk til innkjøp av en rull armert plast som jeg på et eller anna vis skal skifte ut drittplasten med. En eller annen gang.

Skjønner ikke at jeg aldri lærer at dette er for tidlig å plante ut. Samme visa hvert år.

Heldigvis har jeg ikke planta så mye.

Prosjektet nå blir å få hakket hull til Draglandlebuskene. Alaskapil. Trodde jeg hadde bestilt tre, men det var fem. Blir litt steinbryting av det. De jeg har planta tidligere var blitt noe strantne og måtte klippes ned. Ikke mye le å spore. Avklippet ble stappa i jord og satte røtter i løpet av en uke. Ivrige de der.

Nesten like ivrige som lewisiaåkeren på bildet. Det er Little Plum som frøsår seg så grassat, men fant endel andre frøplanter også. Krysser fingre for at tweedyi har sådd seg. To av tre sværinger døde under krisevinteren ifjor. Kanskje den siste ble ensom....

På torget

Liten fangst fra Skulgam gartneri.

Erodium manescavii

Geranium macorrhizum "White Ness"

Dodecatheon pulchellum

Disse mente gartneridamen burde klare seg hos meg om jeg unngikk sjøbedet. En aurikkel ble det forresten også...
Bilder rappet fra Magnar og Robs Plants....

Henger med

Så slapp som jeg er her virker det nesten som jeg ikke gjør noe som helst. Men det gjør jeg!

Det vi ser her er en impulskjøpt Tatarleddved som skal i det som burde vært jord, men som man ser til høyre består moder jord av helt andre ingredienser hos meg.

Her er den ikke desto mindre plantet og vi ønsker den all mulig lykke til, det vil den trenge.

Denne er utrolig søt og nå husker jeg ikke navnet..

Ritaplante fra fjorårets krisehjelp.

Anemone det står respekt av. Har hengt med i alle år.

Drivhusteltet kommet opp, behørig surret. Har imidlertid surret behørig før og det har gått rett øst. Med vestavinden...Ny plassering i år, på verandaen. Blir det sol blir det varmt

Merkelig oppførsel

Dette var hagedagen sin.
Starta med å skifte ut 20 utslitte jordbærplanter og rydde opp i de resterende som skiftes ut neste år. Fiberduken kom på etter intens jaging og kjefting på vedkommede som troner på bildet.

Mer tangfjerning og måtte etterhvert innse at de overlevende i tangbedet trenger bedre livsvilkår. Fram med trillebår og spade. Opp med plantene og opp med det som skulle vært jord. Det var stein, stein, grus og null jord. 10 trillebårlass og da har jeg bare tatt to meter....
Nedi med tang, jord, litt kompost og plantene på plass igjen. På dette tidspunkt takket ryggen for seg.
For spesielt interesserte kan jeg opplyse at de som så langt har tålt å bli overskyllet av saltvann og dekket med tang er geranium macorrhizum, helictotricon sempervirens, strandrug, brekkavier og sånn marikåpe som jeg ikke husker navnet på.
Moje Hammarberg, ryllikene, akeleiene og artemisia absinthium ser ikke spreke ut.

Kaffe på verandaen mens man beundrer verket og - plutselig, uten noen slags form for mål eller mening, spenner man på seg joggeskoene og jogger lystelig avgårde. Midtveis begynte jeg å lure alvorlig på hva jeg driver med. Det må være noe i den tangen.
Nok trening idag kan man trygt si.

Nå skal jeg igang med kaldkompost på systematisert vis og har studert litteraturen. To binger laga av to pallekarmer hver må da kunne fønke. Mer enn nok materiale til å fylle en iallefall. Dekke med presenning eller noe. Noen feil i opplegget?

Nå melder de drittvær så da kjører jeg hjem i morgen for å jobbe litt og finne pallekarmer og gjødsel.

Lekkert vårbed

Dette er et ryddet blomsterbed (om noen skulle være i tvil). Under dette fantastiske dekkematerialet er det blåis.

Vårtegnet

Så var vi kommet til den årlige (og vårlige) klagesangen fra meg.

2 tonn tang slengt opp på sjøbed og plen. Komplett med stein og grus. Mesteparten ble slengt tilbake igår, men bedet innenfor det som er igjen av steinmuren er i miserabel forfatning. Strandrugen har klart seg....
Steinmuren har fått seg en smell, jeg trenger mann med traktor. Hvordan han skal komme seg nedi der er en annen sak.
Det lokale dyrelivet drar opp løkene mine og jeg stapper dem ned igjen.
Jeg finner ikke hagesaksa.
Duken jeg la over killkillbedet er blåst pokkerivold.
Glemte vimpelen ute igjen og nå har vi lommetørkle i flaggstanga.
De hvite rugosaene jeg plantet var borte - helt dekket av tang. Effektiv vinterdekking.
Hva som har klart seg av planter er for tidlig å klage over, men jeg vurderer å satse helt og holdent på strandrug, stripegress og lewisia....Og akeleier.

Men snøen er i det minste borte....hurra...

Frø....eller ikke frø

Og dette var akeleiene man skal så etter at akeleiedilla oppsto helt akutt hos Wibeche ifjor. Wibeches variant har jeg fått frø av, de har ligget på benken til tørk siden i høst (!) Resten har jeg tydeligvis bestilt, men kan ikke si jeg skjønner hvorfor i enkelte tilfeller. Gransking av pakkseddel nevner bonusfrø uten nærmere spesifisering.
Pyttsann, jeg sår og hiver ut.
Frøboksen inneholder merkelig nok adskillig mer og blir tatt med hjem. Så spørs det hva resultatet blir...
I fjor sådde jeg så lite at jeg har fortrengt bivirkningene av oversåing.

I gang - heuchera



Prøver å sparke igang hagesesongen ved å bestille litt fra Svein, men er ikke helt overbevist om at det hjelper.

Intet skal imidlertid være uprøvd og siden jeg har akeleiefrøene på hytta, og ikke kommer meg dit på aldri så lenge får jeg ta denne utveien.

Heucheraene har bevist at de trosser mine ugjestmilde forhold og jeg har offisielt gitt opp alle overoptimistiske idiotforsøk.
I år blir det akeleier, heuchera og geranium.
Det blir spennende å se om fjorårets milde geraniumgaver fra de gale har overlevd.
For sikkerhets skyld planta jeg dem flere steder.
Sjøkanten og plenens tilstand orker jeg ikke tenke på.
Heldigvis er det snø i år så jeg regner med at vanntilførselen er stabil og at ismarerittet ikke gjentar seg.
Rudolf hadde vært på besøk i jula og han stopper nok ikke med det.
Nå kan jeg jo, takket være de opplyste Oslodamer fra forrige innlegg, skyte dem, så jeg ser litt lysere på den problematikken.
At de er merkelig tamme til villrein å være har sikkert en genetisk forklaring.
                                                     

Kulørt underholdning

Min lille utflukt forløp smertefritt helt til jeg traff på NSB. Da Norwegian i tillegg bestemte seg for å lage trøbbel måtte jeg bare ta den underholdningen som bød seg.
Denne gangen dukket den opp i form av velvoksne hovedstadsdamer med rødt hår iført tekstiler av sorten som illustrert til venstre. Disse damer hadde stuntbestemt seg for å beære filmfestivalen i vår lille utkantby med sitt fargerike og høyrøstede nærvær.
De hadde imidlertid fått med seg at når man skal ut i periferien kan det være greit med en guide eller fem, og de plukket raskt ut kandidater.
Kandidatene var på ingen måte frivillige, men stilte praktisk nok i samlet flokk og det faktum at flokken viste seg å være australiere uten noen som helst filminteresse, la ingen demper på stemningen. Snarere tvert imot. Her kunne man plutselig få praktisere sin nydelige østlandsengelsk med praktfullt tonefall og samtidig briljere med kunnskapen om arktiske strøk. Jakt og fiske i arktiske strøk for å være helt spesifikk.
For oss lokale småbyboere som fikk gleden av å oppleve denne seansen ble det en givende og lærerik time. Vi skjønner nå at kunnskapen og evnen til å formidle befinner seg helt andre steder enn der vi trasker rundt til daglig.
Ikke ante jeg (og heller ikke mine medpassasjerer etter ansiktsuttrykkene å dømme) at hummerfiske er en viktig næringsvei her i distriktet. Den utstrakte reinjakta med jegere fra hele verden har vi heller ikke fått med oss.
Og tenk - nå har jeg løpt rundt i min såkalte hage i årevis og kasta stein etter det jeg i min enfoldighet trodde var tamrein. Kunne jo bare plaffa dem ned.
Det kommer jeg altså nå til å gjøre og skulle han der typen som vandrer rundt og leter etter udyrene "sine" ha noen innvendinger mot det, kan jeg glatt henvise til horder av rødhårede Oslodamer med lilla og olivengrønne gevanter.