Lørdagsaktivitet med liflig odør

Det som skulle bli en fredelig hyttehelg utvikla seg i en litt annen retning. Nabofruen og jeg har nemlig endel til felles, deriblant en septiktank (og en frosset brønn).
Og når hun kommer anstigende og melder om klukking i doen skjønner jeg hva som venter. Å si at jubelen sto i taket ville være å overdrive.
Dermed måtte vi måke fram et godt skjult rør i fjæra, fikk konstatert at det var potte tett, rota rundt i den tidligere nevnte tank (med kjepp..) uten å kunne lokalisere noe avløp, og fant en noenlunde stiv slange til staking.
Etter en halv times staking uten bedre resultat enn lett siving, ødelagte armer og en umiskjennelig kloakksmak i munnen innvilget vi oss en munnskylle-og taktikkpause. Munnskyllemiddelet virka såpass bra at vi kom på at det er noe som heter stakebånd... Kapteinen måtte tilkalles og skaffe hjelpemiddelet til veie. Ny stakerunde med kapteinen ved roret og konklusjon: Frosset.
Det er altså frosset overalt og nummeret før jeg tilter fullstendig. Pellissene trenger vann, buskapen har skapt hytta om til snøspurvslakteri, snøen er smeltet og vi kjører og bærer vann bokstavelig talt i bøtter og spann. For ikke å glemme veien som mest av alt har sett ut som Eyafjallajøkul før utbruddet. Nå ser den ut som nevnte jøkul p.t.
Denne vinteren bør snarest mulig gå i glemmeboka.

En rask tur i bedene avslører enn så lenge lite annet enn at reinen ikke er plaget med treg mage og at det ser dårlig ut for crambe maritimaene.