Istedet tar jeg for meg årets julegave, den nye mobilen. Dette er ikke under noen omstendighet ment som en profesjonell vurdering av produktet, men mer som en beskrivelse om hva som skjer når en voksen dame med en 4 år gammel mobil må få seg ny.
Den gamle som man problemfritt kunne ringe med (og til), sende meldinger med (og til) og ta kornete bilder med uten innstillinger av noe slag, lot seg ikke lengre lime sammen. Tre deler var et faktum.
Ergo leser man mobiltester, registrerer at alle andre har fancy skjermer og lar seg rive med. Terningkast seks, bedre blir det ikke.
Det første som slår en når den svarte skjermen uten knapper pakkes opp, er at her kan det bli nødvendig å lese medfølgende papirer. Bemerkelsesverdig kort bruksanvisning, og det er alltid positivt, spesielt hvis man skjønner hva som står der. Her var det definitivt hull i forutsatt grunnleggende kunnskap.
Papirene legges i skuffen med alle de andre papirene av samme slag og man gir seg teknikken i vold. Det gikk akkurat sånn passe og endte med at fotofunksjonen tok all oppmerksomhet. Bare å få overført bildene til googlekontoen telefonen presset meg til å opprette, tok hele dagen. Heldigvis hadde jeg fri i jula, men nettforbindelsen ute i fjorden er noe tilbake å ønske. Kostnadene i den forbindelse har jeg ingen formening om (ennå), men synes å huske at det var en advarsel i bruksanvisningen
Etterhvert mestret jeg også å ringe.
Første tegn på at dette muligens var en feilinvestering kom etter hjemkomsten. Apparaturen ringte. Man grabber dingsen, registrerer venninne i andre enden og skal svare. Trykker på grønn skjermknapp - nei - trykker på rød knapp - nei - trykker på hele skjermen og alt som ikke er der - nei. Så der ligger mobilen og ringer til hun blir lei for jeg kan ikke ta den.
Men bilder i sportsmodus kan jeg ta.
Så jeg ringer tilbake for det kan jeg også. Intet svar. Så ringer fasttelefonen som vi heldigvis ennå besitter og der er venninnen midt i et hysterisk latteranfall. Hun fikk ikke til å ta sin nye mobil.
Vi har lært det nå.
Neste tegn på trøbbel er skjermen. Dette må det da bli riper i, og denne kan jo ikke ligge og slenge i veska. Som blir slengt på gulvet og i bilen og overalt ellers. Den nå noe møkkleie giver tar hintet og kommer fra butikken med et gummideksel til baksiden og plastfolie til skjermen. Svindyr plastfolie (med pusseklut) som det tok en time å få på. Ifølge plastfoliens bruksanvisning (!) skulle den limes på uten å få støvkorn under og uten luftbobler. Gomårnhanslarsa, som min bestemor ville sagt.
I tillegg tåler ikke apparaturen minusgrader og er altfor stor.
Jeg må altså ha den på meg og kan ikke bruke lommene på ytterjakkene, for de er opptatt. Jeg har en stk. fleecejakke som er tynn nok og har dertil egnede lommer. Når det ringer må altså ytterplagget åpnes, fleecejakkelommen finnes og glidelåsåpnes og mobilen tas med en elegant glidende bevegelse av stivfrosne fingrer. Her kan vi hilse på hanslarsa igjen.
Som man skjønner utgår store deler av min garderobe videre bruk, jeg er til tider incommunicado og sommersesongen har jeg ikke orket tenke på. Haging i steinura kommer antakelig ikke på tale. Det blir hvitvin på verandaen med telefonen i skygge for elementene.
Aldri så galt at det ikke er godt for noe..
Tittei, her var vi igjen. Omsider. Store omveltninger siden sist og for de som ikke måtte befinne seg på fjesboka har vi altså mistet et familiemedlem. Onkelpus fikk akutt nyresvikt og selvfølgelig stor sorg i heimen. Av en eller annen grunn gråt veterinæren også. Tror muligens typen har valgt feil yrke, men han om det. 
