torsdag 30. desember 2010

Ut på pusetur (igjen)

Tittei, her var vi igjen. Omsider. Store omveltninger siden sist og for de som ikke måtte befinne seg på fjesboka har vi altså mistet et familiemedlem. Onkelpus fikk akutt nyresvikt og selvfølgelig stor sorg i heimen. Av en eller annen grunn gråt veterinæren også. Tror muligens typen har valgt feil yrke, men han om det. 
Etter fire timers hulking røska man av telefonen og bestilte ny pus.
Oppdretteren hadde en stk.kattunge i noenlunde leveringsklar alder og venteliste.
Her hopper vi over alle detaljer selv om de i og for seg er underholdende nok, men resultatet ble at jeg plutselig rykket fram i køen. Uten budrunde. Og på bildet var jo kandidaten uimotståelig.
Til forskjell fra forrige hentetur (noen husker kanskje den...) med bil, blankholke og nærkontakt med UP har vi nå innpass i de indre gemakker på våre utmerkede hurtigbåter og dette ble noe helt annet. Her var de uniformerte ikke bare kjekke, men også vennligsinnede. At båten plutselig var utstyrt med to kapteiner og tilfeldigvis fruer (som jo er de verste) skada antakelig ikke. Litt disiplin er aldri av veien.


Lillepus ble levert ombord og spenningen var stor. Mildest talt. Det man først og fremst (og egentlig utelukkende) la merke til var ørene. Og hvilke ører......Ja, sa oppdretterdamen, ører er in. Akkurat. Hun syntes ikke disse ørene var noe å skrive hjem om i det hele tatt. Såpass måtte det være.
Jeg har ikke desto mindre et lønnlig håp om at han skal vokse inn i disse ørene, i og med at han rett forfra ser noe flaggermusaktig ut.
Vi ønsker jo ikke at stakkaren skal bli ledd ut av den lokale spissmusmobben.

Rødpus, nå forfremmet til Onkelpus, leverte ingen imponerende velkomst. Rett under sofaen og der ble han. Lille Anton måtte tilslutt drive oppsøkende virksomhet. Litt nerver ute og gikk da må jeg innrømme, men det ble ikke mer enn lett fresing.  
Deretter ble nykommeren demonstrativt oversett og jeg, som hadde planlagt sengeplass til nykommeren, måtte pent innfinne meg med Onkel i fotenden. Behørig forankret.

Nå har vi noen fridager på hytta og da Onkel ved ankomst oppdaget at batmankloningen fremdeles hang med, fikk vi trefningen. Fremdels bare fresing, men det avstedkom en alvorstupp i stumpen fra mor og nå er det slutt på det. Taktikken nå er å stikke ut og komme inn for å sjekke om denne Anton (litt tynn) har fått servert noe godis i mellomtiden. Spis opp og ut igjen. Denne Anton ligger under bordet og sover.
Jeg har igrunnen sett så lite til ham at jeg vurderer å henge opp et portrett.


Posted by Picasa

6 kommentarer:

Tigerlilje sa...

Hyggeleg å høyre frå deg igjen! Og det var no ein aldeles nydeleg pus! Og eg trur ikkje du skal vere bekymra over øyrene .....

Liv Elin sa...

Dakash Onkel han kjenne nok at d va ikkje dette han averterte etter. Men d går sæ vel tel...kanskje han plutseli innser at rollebytte ikkje e så domt alikavel? Godt nyttår t dåkker! *klæm*

potentilla sa...

Ørene kan nok bli festlige :)

Onkel va nok ikje klar tel å bli ansvarlig...
Stor påkjenning for alle impliserte parter. Dæm søv å søv :)
Godt nyttår tel dåkker å :))

Rita sa...

Jepp, forrige hentetur huskes med glede og latter :) Grattis med ny pus, ørene blir ikkeno problem. Og onkel vokser nok med oppgaven :)

Kirsitns bakgårdshage sa...

Endelig tilbake, det var sannelig på tide! ;-)

Strålende nytt år ønskes både deg, kapteinen, onkelpus den andre og lille nussedussenurket! :-D

smgj sa...

Kondolerer med nyresvikten og gratulerer med Anton. Spissmusene blir nok bekymret når de ørene der snur seg i deres retning, skal du se... (Iallfall om han blir en marginalt bedre jeger enn vår Frøken Fres - som tror at det å sitte med åpent gap under fuglebrettet på mirakuløst vis skal gi henne flere fugler i kjeften enn det sitter i nærmeste busk. Det måtte i så fall skje om de lo så de ramlet av pinnen - bokstavelig talt. )