Killing fields...

Fremdeles ikke en løk i bakken grunnet drittvær. I går var det strålende, men synet som møtte meg da jeg kom kan vel best beskrives som killing fields og dermed gikk dagen til å måke unna lik, støvsuge og skrubbe gulvene for unevneligheter....Kapteinen var stukket til sjøs og nevnte i forbifarten at det hadde vært to bærplukkende damer her og lånt doen. Lurer på hva de tenkte under de rådende forhold. Støv og rot er en ting, men 12 svært døde mus og pelsdotter overalt...Bispinnen hadde nok hatt en mening om dette er jeg redd. Noen pauli ord.

Har iallefall fått klippet ned alle pellisser og plutselig ble det svært god plass under plantelyset. Dermed satte jeg øyeblikkelig i gang med det jeg ikke skal gjøre, nemlig å ta stiklinger. Problemet var bare at alt avklippet lå i søppelsekken og da aner man selvfølgelig ikke hva som er hva. Som vanlig. En annen ting er hva jeg skal med dem, standardløsningen er ofte min plantedrepende mor. Med 30 grader konstant og en luftfuktighet på Saharanivå får hun interessante planter - en stund - før de dør.

Utendørs blomstrer det i vei og med bra værmelding for morgendagen blir det løkplanting og sjekk av de blomstrende. Ser Anaphalis margaritacea har funnet det for godt å begynne nå, samme med de gule liksomluxorliljene som ikke skulle være gule. Den hvite klematisen Snow queen blomstrer i vei midt i kulingen, bladene er saltskadde og opprevet, men pyttpytt. Sånt kan vi like. Overvintringen av den er ikke i boks i det hele tatt. Må også få inn dryppslanger og samle sammen jordsekker og diverse. Steinkanten har nå motstått to alvorlige stormangrep og bølgene slo ikke over. Her er det håp.

Nå må jeg finne ut av denne smileyfunksjonen, føler meg helt hjelpeløs. Kanskje lurt å vente til jeg kommer hjem til raskere nett, dette går i sirup.