Klissepus

Dårlig gjort å ta bilde når man føler seg like elendig som man ser ut......Dessuten skal servitrisen reise fra meg og hvordan blir det da med medisinering og godis???
Onkel prøver å vaske litt i svake øyeblikk, men jeg smaker visst ikke noe særlig. Bare elende.

Smarttelefon??

Ingen katteinnlegg idag siden Anton, etter at øredråpene gjorde seg gjeldende, mest av alt ligner en liten struts. Vi vil jo ikke at han ytterligere skal øke sjansene til å bli et mobbeoffer.

Istedet tar jeg for meg årets julegave, den nye mobilen. Dette er ikke under noen omstendighet ment som en profesjonell vurdering av produktet, men mer som en beskrivelse om hva som skjer når en voksen dame med en 4 år gammel mobil må få seg ny.
Den gamle som man problemfritt kunne ringe med (og til), sende meldinger med (og til) og ta kornete bilder med uten innstillinger av noe slag, lot seg ikke lengre lime sammen. Tre deler var et faktum.
Ergo leser man mobiltester, registrerer at alle andre har fancy skjermer og lar seg rive med. Terningkast seks, bedre blir det ikke.
Det første som slår en når den svarte skjermen uten knapper pakkes opp, er at her kan det bli nødvendig å lese medfølgende papirer. Bemerkelsesverdig kort bruksanvisning, og det er alltid positivt, spesielt hvis man skjønner hva som står der. Her var det definitivt hull i forutsatt grunnleggende kunnskap.
Papirene legges i skuffen med alle de andre papirene av samme slag og man gir seg teknikken i vold. Det gikk akkurat sånn passe og endte med at fotofunksjonen tok all oppmerksomhet. Bare å få overført bildene til googlekontoen telefonen presset meg til å opprette, tok hele dagen. Heldigvis hadde jeg fri i jula, men nettforbindelsen ute i fjorden er noe tilbake å ønske. Kostnadene i den forbindelse har jeg ingen formening om (ennå), men synes å huske at det var en advarsel i bruksanvisningen
Etterhvert mestret jeg også å ringe.
Første tegn på at dette muligens var en feilinvestering kom etter hjemkomsten. Apparaturen ringte. Man grabber dingsen, registrerer venninne i andre enden og skal svare. Trykker på grønn skjermknapp - nei - trykker på rød knapp - nei - trykker på hele skjermen og alt som ikke er der - nei. Så der ligger mobilen og ringer til hun blir lei for jeg kan ikke ta den.
Men bilder i sportsmodus kan jeg ta.
Så jeg ringer tilbake for det kan jeg også. Intet svar. Så ringer fasttelefonen som vi heldigvis ennå besitter og der er venninnen midt i et hysterisk latteranfall. Hun fikk ikke til å ta sin nye mobil.
Vi har lært det nå.
Neste tegn på trøbbel er skjermen. Dette må det da bli riper i, og denne kan jo ikke ligge og slenge i veska. Som blir slengt på gulvet og i bilen og overalt ellers. Den nå noe møkkleie giver tar hintet og kommer fra butikken med et gummideksel til baksiden og plastfolie til skjermen. Svindyr plastfolie (med pusseklut) som det tok en time å få på. Ifølge plastfoliens bruksanvisning (!) skulle den limes på uten å få støvkorn under og uten luftbobler. Gomårnhanslarsa, som min bestemor ville sagt.
I tillegg tåler ikke apparaturen minusgrader og er altfor stor.
Jeg må altså ha den på meg og kan ikke bruke lommene på ytterjakkene, for de er opptatt. Jeg har en stk. fleecejakke som er tynn nok og har dertil egnede lommer. Når det ringer må altså ytterplagget åpnes, fleecejakkelommen finnes og glidelåsåpnes og mobilen tas med en elegant glidende bevegelse av stivfrosne fingrer. Her kan vi hilse på hanslarsa igjen.
Som man skjønner utgår store deler av min garderobe videre bruk, jeg er til tider incommunicado og sommersesongen har jeg ikke orket tenke på. Haging i steinura kommer antakelig ikke på tale. Det blir hvitvin på verandaen med telefonen i skygge for elementene.
Aldri så galt at det ikke er godt for noe..

Øreføljetongen fortsetter

Nytt besøk hos veterinæren (som gråt..) siden hjemmediagnostikken ikke helt er på høyden.
Hårgeleen viste seg å være ørevoks (!) og lille Anton, som på illustasjonen prøver å riste ørene på plass etter å ha gjennomgått en dyptloddende undersøkelse, har en heftig ørebetennelse.
3 uker med antibiotikadrypp to ganger om dagen.
Hurra.
Sølet som ligger rundt er godis siden smiger ikke hadde den forventede effekt.
Årsaken var sannsynligvis rift i øret etter kamphandlinger.

Illustrasjonen til venstre viser et sjeldent rolig øyeblikk i våken tilstand.

Ørestudier

Hyttetilværelsen går adskillig bedre for alle impliserte parter. Det hjelper med plass selv om senga mi også er blitt gjenstand for territorialkrav.
Onkel kan jo være ute de ti minutter av gangen han trenger for å kjøle seg ned og før nysgjerrigheten igjen tar overhånd.
Hvis vindussjekken avslører lille Anton i nærheten av servitrisen kommer han ikke inn.

Anton har det fint og fant seg pent i vask etter at han plutselig dukka opp med gelesveis (bestående av en ukjent substans) og alle ørehårene sammenklistra til ett.
Med ørehårene borte fikk jeg følelsen av å kunne stirre rett ned i magesekken på dyret. Her var det mange innvendige bestanddeler jeg aldri har sett live før. Hammeren, ambolten og stigbøylen er trolig lokalisert. Det er stort sett det jeg husker fra fordums anatomistudier. I tillegg endel rariteter jeg ikke kjenner igjen og som neppe befinner seg i mine høreorganer.
Hvis disse ørene fortsetter å vokse kan dette bli svært så interessant.

Nå er det verandamåking (for kapteinen) og turmarsj før jeg tar en ny papirøkt.

Og et par skritt tilbake

Onkel streiker. Første tegn var å snu ryggen til tunfisk....Så flytta han innerst i vinduskarmen og fikk servering der.....Nå har han flytta ut i gangen og tar allernådigst imot besøk. Anton er ikke velkommen og fikk et glefs da han prøvde seg. Tar med buskap og jobb til fjorden imorgen, bedre forhold for adskillelse der. Skjønte dette gikk for lett.

Framskritt!

 Vilvilvil ligge i onkels armkrok!!

 Får nøye meg med onkels rompe...

Nå er vi hjemme igjen og alt går meget bedre. Onkel har riktignok fått et nytt ansiktsuttrykk som kun kan beskrives som "sterkt lidende", men her er det paybacktime.

Men han lar seg jo rive med innimellom før han plutselig bråstopper og (der dro Anton ut tv-kontakten igjen) lurer på hva i sv....han driver med.

Når det blir for galt går han i bunkersen (soverommet). Av en eller annen grunn får han fred der.

Gourmetrestauranten er nedlagt, onkel deler mat og liker ikke tartar. Og takk for det.

Advarsel: Kun for ekstremt katteinteresserte!

Nyttårsaften i kvalifisert drittvær på hytta. Og det synes jeg å erindre at jeg har rapportert ved opptil flere anledninger.
Kaffe, fyr på peisen og frokost hjelper på.
Apropos frokost, så har det nå oppstått en ny situasjon i kattematserveringsbransjen.
Oppdretteren rapporterte om yndlingsmat og nevnte kjøttdeig og kalkun mens hun stirret meg rett i hvitøyet.
Jawohl.
Disse rettene har igrunnen ikke stått på menyen verken til den ene eller andre her i huset, men her var det bare å marsjere til kjøttdeigavdelingen sammen med resten av småbarnsforeldrene.
Tunfisk har alltid vært favoritten her, men det hadde ikke den lille Anton fått. Oppdretteren godkjente imidlertid det....
Anton fikk tunfisk igår, til stor glede, men så dukket komplikasjonen opp i form av glupske Onkel som glefsa i seg alt og marsjerte avgårde. Ny taktikk: Onkel kastes ut og gourmetrestauranten åpner. Lille Anton koser seg verre mens Onkel hyler ute. Hyleren slippes inn og stuper over restene. Milde himmel...
Dagens frokostmeny er Hills knasende ferske tørrfor med kylling (compliments of the oppdretter) og som hvilerett serveres Gilde tartar, delikat rosa og nytint.
Til denne menyen har vi sprudlende bekkevann fra egen brønn, testet av Mattilsynet.

Dette kan ikke under noen omstendighet fortsette, men siden lille Anton foretrekker å tilbringe tiden under spisebordet fastklamra i en stol og jeg knapt nok ser ham, ser jeg meg nødt til å drive gourmetrestaurant på ubestemt tid.
Bildet under er tatt i går kveld da han plutselig gjorde en gjesteopptreden i sofaen hvor Onkel har sjefsplassen ved siden av gourmetkokken. Det gikk bra helt til han kom borti nærtakende Onkel som freste (fikk en kilevink) og forsvant.
Nå synes jeg det blir i overkant mye kattedill her, men han er jo så bitteliten og redd.....