En foreløpig forklaring

Litt hulter til bulter her, men som man ser, fjære på begge sider av steinkanten.

Nå er kapteinens saltslette (plenen) blitt noe grønnere og jeg har kommet litt lengre.

Poenget med dette lille prosjektet var å slippe alle ufyseligheter som popper opp nedi der. Gidder ikke all den lukinga.

Skal ha større stein i bakkant og det skal ikke bli planter overalt.....hmmm..

Har satt ned brekkavier, strandkål, strandrug og sånn mørkblada jonsokkoll så langt.

Mye stein igjen å bære...

Begrensesegbegrensesegosv.

To dager igjen til nestenferie og denne utsikten. Nå er jeg bare bekymret for at Vårherre ikke har koordinert godværet med ferien min.
Det er i tilfelle ikke første gangen, men man har ingen problemer med å skjønne grunnene han har til å straffe meg. Bærer ikke nag. Neida, neida..

Fjæra man ser her er den jeg nå skal flytte og etter den operasjonen blir jeg den lokale Madonna. Dog uten synging. Tror ikke det blir ferdig i år...
Et ørlite problem er at buskapen tror jeg flytter toalettet deres, men de oppdager forhåpentligvis at her ikke er noen nedskyllingsfasiliteter. Hvis ikke blir det fjære med en skog av grillpinner.
Noe har jeg allerede plantet, men blir ikke enig med meg selv om hvor mye som skal være der. Tenkte det skulle bli litt enkelt og selvfølgelig fjæreaktig og da må man begrense seg. Denne mentale øvelsen er krevende.
Det vil imidlertid bli en del naturlig frafall som forenkler saken.

Avisresultatet

Dagens potentill er min favoritt Tilford Cream.

Den er med for å mildne det heller ulekre bildet som ligger her nede en plass..
Det var mer ufyselig enn antatt med de lange spaghettitannrøttene. Usj.
Ikke forside og det kan jeg skjønne, i avisa var det stort og ja...hirsj.
http://www.itromso.no/nyheter/article278171.ece

Når man graver...

Det blir plen...

Iallefall flekkvis.

Så en liten historie fra den noe morbide virkeligheten (obs. ikke for sarte sjeler).

En venninne ringte og lød som følger: Du aner ikke, du aner ikke, dette er helt på trynet, du aner ikke osvosv. Så fulgte et latteranfall og endel gjentakelser av allerede nevnte utsagn.

Etter mye om og men kommer det fram at hun og gubben hadde vært på kirkegården og skulle plante på farens grav. Han døde i vår og nå skulle det fikses. Hun ligger på kne og graver grundig med hendene.... Kan sarte sjeler nå slutte å lese!!

Da får hun tak i noe hardt og sitter plutselig og stirrer på en underkjeve. En fin hvit underkjeve med jeksler på...

Dama ramler bakover, fremdeles med kjeven i lanken og gubben får hysterisk latteranfall.

Nei, hun grov ikke to meter ned og nei, det var ikke hennes faderlige opphav...

Gubben ringer selvfølgelig avisa og dama stikker av før journalisten kommer. "Jeg skal f..en ikke i avisa med det der."

Nå venter vi på forsideoppslaget.

Man skulle ikke le.....

Sommerjobber

Nå er jeg møkklei av jobb og hjemmetilværelse. Må jobbe imorgen også og så er det panikktur avgårde til buskap og jordbruk.
Blir det drittvær i august når jeg skal hage kommer jeg til å gå fra konseptene.

Jobben er en masete affære for tia, virker ikke som om turistkontoret fungerer i år så jeg stepper ufrivillig inn. De er jo hyggelige da, disse utlendingene, men skoletysken min er ikke helt der den burde være. Skoleengelsken deres er imidlertid verre om ikke totalt fraværende. Ikke vil jeg ha euro heller...
Merkelig det der, de fleste har reist opp hele Norge og kommer fremdeles med euro. Er det blitt vanlig at norske butikker tar euro??

I tillegg sørger kapteinen og hans besetning for å holde meg beskjeftiget. Kaia deres er dessverre bare et steinkast fra jobben min og de lider stadig av mangel på ymse. Igår ble jeg sendt på leting etter et spett...
Belønningen for innsatsen blir gratis cruisetur til Harstad, trengte heller ikke betale for returen. Duverdenduverden. Intet galt med Harstad, men det er vel ikke på lista over foretrukne reisemål. Ennå.

Orkide?? Ja?

Frilørdag i et ubeskrivelig drittvær på hytta. Har prøveluka og prøvefotografert, men ga opp og har i et anfall av noe jeg sjelden lider av faktisk hatt strykejernet framme. Det virka....

Den vakre til venstre har på eget initiativ slått seg ned hos meg. Den har prikkete smale blader nederst og jeg går ut i fra at det er en orkide..?

Antakelig fantaserer jeg etter strykejernepisoden, det er sikkert verdens verste ugress.

Filipendula camschatica til venstre er ikke mye å skryte av. Den har arva et uthakka rosehull og burde oppvise mer takknemlighet enn den pingleveksten der. Ingen er imponert, men det er mulig den ennå er i sjokktilstand over flyttinga fra Nautesund. Den har vel kanskje grunn til det.

Så har jeg for alvor fått øynene opp for geraniumene, de klarer seg utrolig bra her og har en gledelig lang blomstringstid.

Mer av det.

Den beryktede plenen gidder jeg ikke vise bilder av, fy flate. Gjødsling er muligens en ide før alle disse vekstene som begynner med salt tar helt over.

Nå tar jeg på meg teddyforjakka str.54 jeg arva etter min far og går på besøk.

Maritim gartneriavdeling

Jeg lever og jobber i sommervarmen. Eneste jeg har å rapportere av en viss underholdningsverdi er visitten kapteinen utkommanderte meg på ombord i en splitterny hurtigbåt som var innom på vei fra verftet på Stord.
Kapteinen ombord var zhebigboss himself og han må man pleie for at den lokale offiseren skal nå sine hårete mål...
Og dermed kunne ikke jeg komme slengende i mine casual outfits. Kjole og hæler takk. Dermed sto jeg og blomstra på kaia og så ned (lavvann) på et dekk en meter under kaikanten uten landgang.
Akkurat. Med fullt av tilskuere på kaia.
Elegansen ble noenlunde bevart ved at en kjekkas ombord registrerte mitt lett desperate blikk og løftet sine armer. Jeg hoppet og takket min skaper for mikrostørrelsen.
Kaiklatring i høyhælte og kjole har jeg gjort før og det anbefales utført uten publikum.
Denne kjekkasen geleidet oss videre mens han hele tia befant seg mellom veggen (jada, skottet..) og meg. Nymalt, må vite..
Så søt.
Fru Bigboss viste meg elskverdigst rundt og da vi kom til bagasjerommet ramla haka ned. Hun hadde raida gartneriene på Stord. Grundig.
Det var stappa med planter i tre hylleetasjer, hihi. Omvisningen fikk en bråstopp og da letemannskapet fant oss var jeg like nedjordete som vanlig.
Det var en skipsomvisning etter min smak selv om jeg gikk glipp av maskinrommet. Svært beklagelig..
Kapteinen (nå styrmann) var imidlertid fornøyd med bondingen (!) og har for sin del raskt satt spor i sin midlertidige jobb. En matros hvisket meg i øret at de ikke var vant til trålerskippere i denne geskjeften. Han ville ikke utdype saken, men på gliset og tommelen opp skjønte jeg at det har vært episoder.
Skipperen nekter å uttale seg, men er selv iført matrosgliset...Endel greier er det antakelig best å være uvitende om - enn så lenge.